Teksten til filmen finner du nederst.
Se og hør filmen. Hent et speil, og si lyden mange ganger mens du studerer munnen din i speilet og lytter etter vokallyden. Legg merke til hva du gjør med taleorganene.
Hvor mye gaper du med kjeven? Er leppene runde? Kanskje de nesten smiler?
Alle vokalene kan være lange eller korte. Si lang og kort vokal annenhver gang mens du holder pekefingeren på nesa og tommelen under haka. Kanskje du merker at den korte er mer åpen, slik at fingrene kommer lenger fra hverandre?
Alle vokaler bruker stemmen; du kan kjenne med fingeren at strupehodet der stemmebåndene er, dirrer.
Det er ikke like vanskelig å oppdage vokaler som konsonanter. Man kan lytte seg til dem, hvis man ikke har en alvorlig hørselshemming. Noe som kan forvirre, er hvis elevene bruker bokstavnavn til konsonantene når de staver. Da faller kanskje vokalene bort: Kåpe blir KP, neste blir NST.
Vokaler skilles fra hverandre ut fra kategoriene åpen/trang, rundet/urundet, fremre/bakre. Selv om det er lettere å lytte ut vokaler enn konsonanter, er de vanskeligere å kategorisere. Særlig for elever med språkvansker eller et førstespråk med få vokaler kan det være viktig med et fokus på vokaler.
Det enkleste, i tillegg til å se i speil, er å sammenligne to vokaler. Barnet kan se i speil mens det sier to lyder annenhver gang. Man kan også ta bilde eller video av hver av artikulasjonene barnet gjør, så barnet får se forskjellen. En tredje metode, oppfunnet av Adrian Underhill, er å bruke fingrene for å kjenne og se bevegelse. På bildet sammenligner barnet vokalene i, u og o.
Åpen/trang: Jo lenger ned man slipper kjeven, desto åpnere blir lyden. Barnet setter pekefinger over nesa, og tommelen under haka, og legger merke til hva som skjer når en skifter fra /y/ via /ø/ til /a/. Avstanden mellom fingrene øker for hver lyd i rekka.
Fremre/bakre: Barnet plasserer pekefingeren på tungespissen og sier /i/. Kontakten mellom fingeren og tungespissen opprettholdes mens barnet skifter til /u/ og videre til /o/. Slik havner fingeren gradvis lenger inn i munnen. Konklusjon: Vi sier /o/ lengst bak.
Rundet/urundet: Barnet plasserer en fingertupp i hver munnvik og går fra /u/ til /i/ eller /y/ til /e/ osv. I eksemplene øker avstanden mellom fingrene fra første til andre vokal.
Bevisstgjør på kort og lang vokal:
Øv på å si lang og kort vokal annenhver gang. La barna rykke til i kroppen mens de sier superkorte vokaler. Kort, trykksvak e-lyd er en egen lyd med sitt eget lydskrifttegn: /ə/. Mens denne lyden skrives med mange ulike bokstaver på engelsk, skrives den med E på norsk, og den skal kodes som en kort /e/. Den er veldig slapp og kan lett bli borte fra barnas bevissthet når de skal skrive. I bøyningsendelser er E-en alltid kort og slapp.
Karstads fagbok «Kreativ og begrepsbasert skriftspråklæring» gir en grundig innføring i disse temaene.
Lyden /ø/
Om sangen
Språklydsangen i dette fokuset handler om lyden /ø/. Slik begynner sangen: Bjørnar hørte øresus med Ørnulfs største østers her.
Her er det flere ord med lyden øøøøøøøøøøøøø.
På bildet ser vi det sangen handler om. Bjørnar holder åpningen på en østers inntil øret. Da høres det ut som om havet suser. Men egentlig hører han bare lyden av blodet som renner gjennom blodårene i øret sitt. Det er i alle fall morsomt! Barna har samlet førti østers, og Ørnulf øser sølevann med en av dem. Jørn blir så begeistret over å se en fiskeørn som fanger en ørret i vannet. Bjørnar synes den opplevelsen var en ønskedrøm. En ønskedrøm er noe man ønsker sterkt. Bjørnar har nok ønsket lenge å se ørnen ta ørret! Det er morsomt å se på hvordan ørnen stuper ned og slår klørne i fisken, bakser med vingene for å komme opp i lufta og flyr av sted med ørreten i klørne. Til slutt legger Ørnulf på svøm, det betyr at han svømmer av sted.
/ø/-lyden er en vokal som vi kan synge på: øøøøøøøøøøøøø. Det er ingenting som stenger for lufta. Bokstaven for lyden /ø/ er en rund form med ei skrå linje tvers over.
Om artikulasjonen
Sangen om lyden /ø/ starter sånn: Bjørnar hørte øresus med Ørnulfs største østers her. Nå skal vi si ordet «øre» på en spesiell måte: øøøøøøøre. Kjenn etter hvordan vi lager lyden /ø/: øøøøøøøre, øøøøøøøre. Jeg merker at jeg gaper bittelitt og runder leppene.
Når jeg kjenner på strupehodet i halsen, dirrer det: øøøøøøøøø. Jeg bruker altså stemmen, og ikke bare luft.
/ø/ har rundet leppeåpning, og jeg slipper kjeven lite grann ned.
Når vi sier /ø/, er det ganske trangt i munnhulen, men ikke så trangs som ved /y/, og leppene strekker seg ikke like mye.
Ordet øre har en lang /ø/-lyd: øøøøøøøøøre. I mange andre ord er ø-lyden kort: /ø! ø! ø!/ Ordet østers har en kort /ø!/: østers, østers.
Når vi sier /ø/ og /ø!/, slipper vi kjeven litegrann ned, runder leppene og bruker stemmen.