Til eleven

Teksten til filmen finner du nederst.
Se og hør filmen. Hent et speil, og si lyden mange ganger mens du studerer munnen din i speilet og lytter etter vokallyden. Legg merke til hva du gjør med taleorganene. 
Hvor mye gaper du med kjeven? Er leppene runde? Kanskje de nesten smiler?

Alle vokalene kan være lange eller korte. Si lang og kort vokal annenhver gang mens du holder pekefingeren på nesa og tommelen under haka. Kanskje du merker at den korte er mer åpen, slik at fingrene kommer lenger fra hverandre?

Alle vokaler bruker stemmen; du kan kjenne med fingeren at strupehodet der stemmebåndene er, dirrer.

Navigasjon med tastaturet

• Naviger med Tab (fram) og Shift+Tab (tilbake)
• Velg «Hopp rett til innholdet» i starten, hvis du vil hoppe rett til øvelsen.
• Trykk linjeskift eller mellomrom for å velge
• Noen ganger brukes piltaster for å bla mellom ulike valg
• Trykk Esc for å gå ut av menyer

Til de voksne

Det er ikke like vanskelig å oppdage vokaler som konsonanter. Man kan lytte seg til dem, hvis man ikke har en alvorlig hørselshemming. Noe som kan forvirre, er hvis elevene bruker bokstavnavn til konsonantene når de staver. Da faller kanskje vokalene bort: Kåpe blir KP, neste blir NST.

Vokaler skilles fra hverandre ut fra kategoriene åpen/trang, rundet/urundet, fremre/bakre. Selv om det er lettere å lytte ut vokaler enn konsonanter, er de vanskeligere å kategorisere. Særlig for elever med språkvansker eller et førstespråk med få vokaler kan det være viktig med et fokus på vokaler.

Det enkleste, i tillegg til å se i speil, er å sammenligne to vokaler. Barnet kan se i speil mens det sier to lyder annenhver gang. Man kan også ta bilde eller video av hver av artikulasjonene barnet gjør, så barnet får se forskjellen. En tredje metode, oppfunnet av Adrian Underhill, er å bruke fingrene for å kjenne og se bevegelse. På bildet sammenligner barnet vokalene i, u og o.

Åpen/trang: Jo lenger ned man slipper kjeven, desto åpnere blir lyden. Barnet setter pekefinger over nesa, og tommelen under haka, og legger merke til hva som skjer når en skifter fra /y/ via /ø/ til /a/. Avstanden mellom fingrene øker for hver lyd i rekka.

Fremre/bakre: Barnet plasserer pekefingeren på tungespissen og sier /i/. Kontakten mellom fingeren og tungespissen opprettholdes mens barnet skifter til /u/ og videre til /o/. Slik havner fingeren gradvis lenger inn i munnen. Konklusjon: Vi sier /o/ lengst bak.

Rundet/urundet: Barnet plasserer en fingertupp i hver munnvik og går fra /u/ til /i/ eller /y/ til /e/ osv. I eksemplene øker avstanden mellom fingrene fra første til andre vokal.

Bevisstgjør på kort og lang vokal:
Øv på å si lang og kort vokal annenhver gang. La barna rykke til i kroppen mens de sier superkorte vokaler. Kort, trykksvak e-lyd er en egen lyd med sitt eget lydskrifttegn: /ə/. Mens denne lyden skrives med mange ulike bokstaver på engelsk, skrives den med E på norsk, og den skal kodes som en kort /e/. Den er veldig slapp og kan lett bli borte fra barnas bevissthet når de skal skrive. I bøyningsendelser er E-en alltid kort og slapp.

Karstads fagbok «Kreativ og begrepsbasert skriftspråklæring» gir en grundig innføring i disse temaene.

Teksten til filmen

Lyden /i/

Om sangen

Språklydsangen i dette fokuset handler om lyden /i/. Slik begynner sangen: Iver og Inge er ivrig på ishockey.

Her er det mange ord med lyden iiiiii.

På bildet ser vi det sangen handler om. Barna spiller ishockey. De fører pucken med køllene og prøver å slå pucken i mål. Isen er ille, det betyr dårlig. Da er det ikke lett å gå på skøyter, og Ingrid har gitt opp! Men se den fine igloen som Ibrahim har lagd! I gamle dager bodde mange inuitter på Grønland i sånne hytter av snø- og isblokker.

I-lyden er en vokal som vi kan synge på: iiiiiii. Det er ingenting som stenger for lufta. Bokstaven for lyden /i/ består av ei loddrett linje. Den lille i-en har en prikk over linja.

Om artikulasjonen

Sangen om lyden /i/ starter sånn: Iver og Inge er ivrig på ishockey. Nå skal vi si navnet Iver på en spesiell måte: iiiiiiiiiiver. Kjenn etter hvordan vi lager lyden /i/: iiiiiiiiiiver, iiiiiiiiiiver. Jeg merker at leppene mine nesten smiler mens jeg sier iiiiiiiiiiiii. Tunga ligger og slapper av, iiiiii, men det er litt trangt mellom tunga og ganen. Ganen er det glatte området oppe i munnen, som jeg kan kjenne når jeg bretter tungespissen bakover.

Nå skal jeg kjenne etter om jeg bruker stemmen mens jeg sier iiiii: Jeg plasserer fingrene mine på strupehodet i halsen og kjenner etter om det dirrer: iiiiiii. Ja, det dirrer! Jeg bruker stemmen, ikke bare luft.

Ordet Iver har en lang /i/-lyd: iiiiiiiver. I noen andre ord er i-lyden kort: /i! i! i!/

Ordet Inge har en kort /i!/.

Når vi sier /i/ og /i!/, åpner vi munnen lite grann og smiler. Tungespissen berører fortennene nede, og tungeryggen berører nesten ganen. Vi bruker stemmen.