Teksten til filmen finner du nederst.
Se og hør filmen. Hent et speil, og si lyden mange ganger mens du studerer munnen din i speilet. Kjenn samtidig etter hva du gjør med taleorganene, hvilken del av tunga som møter hvilken del av taket. (NB: h-lyden blir lagd i strupehodet).
Kjenn på strupehodet om det dirrer eller spretter – da bruker du stemmen. Hold hånda foran munn og nese, og sjekk hvor lufta kommer ut. Er du usikker? Hold for nesa! Hvis lufta likevel kommer ut, kommer lufta fra munnen. Hvis alt stopper opp, er lyden nasal. Kjenn etter om lyden farer ut som en liten eksplosjon. Legg merke til om lufta strever med å komme ut.
Noen elever strever med å få tak på de abstrakte begrepene vi kaller språklyder. Når det gjelder konsonantene, hjelper det å kjenne etter artikulasjonen og definere den. Først må de kunne navn på taleorganene og artikulasjonene (som stemt, ustemt, eksplosiv eller nasal lyd). Skal eleven nyttiggjøre seg videoen, må dette først være undervist.
Artikulasjonsstedene er:
I tillegg til videoen trengs direkte undervisning og veiledning, der man utforsker lydene sammen og snakker om dem. Se veiledning for Fokus A i ressurser til nedlasting.
Lyden /h/
Om sangen
Språklydsangen i dette fokuset handler om lyden / h /. Slik begynner sangen: Hege, hun koster. Hansen, han hoster.
Her er det mange ord med lyden hhhhhhhhhhh.
På bildet ser vi det sangen handler om. Hege koster støv i garasjen, der støvet har samlet seg, eller hopet seg opp. Pappaen hennes har astma, og da tåler man ikke støv. Han begynner å harke, kremte og hoste. Han føler at halsen sitter løst, at den slarker. Inni seg hyler han: «Hold opp!» Han ber Hege ta ansvar, så han ikke skal bli syk. Da stopper Hege, og Hansen gjør et rart og morsomt krumspring.
Dette er jo bare tull og tøys, for ei jente kan ikke ha ansvar for helsa til faren sin. Det er omvendt, det vet vi. Men en annen gang bør nok Hansen ha på støvmaske når de skal feie garasjen.
Den store bokstaven for lyden /h/ består av to loddrette linjer med ei vannrett linje imellom dem. Den lille h-en har ei høy loddrett linje og en lav bueform til høyre. Buen har åpning i retning nedover. Vi sier «bue ned».
/h/ er en konsonant. Det er umulig å synge på hhhh.
Om artikulasjonen
Sangen om lyden /h/ starter sånn: Hege, hun koster. Hansen, han hoster. Nå skal vi si navnet Hege på en spesiell måte: hhhhhhhhhege. Kjenn etter hvordan vi lager lyden /h/: hhhhhhhege, hhhhhhhege. Jeg kjenner at jeg puster fra strupen. Jeg bruker ikke stemmen, men jeg kan kjenne at strupehodet rører seg når jeg holder fingrene der, fordi lyden lages i strupen der stemmeleppene er. Jeg la merke til noe annet også: lufta ble så fort borte at jeg nesten ikke fikk sagt Hege. Jeg tror jeg må øve på å si /h/ stille.
h
Alle konsonantlydene har et talesymbol i tillegg til bokstaver. Lyden /h/ lages i strupehodet med stemmebåndene, selv om vi ikke bruker stemmen. Den runde formen er strupehodet, og den buede streken viser at lufta passerer stemmebåndene. Pilen viser at lufta fortsetter videre og ut gjennom munnen. Vi kaller /h/ for pustelyd. Men lufta strever med å komme opp mellom stemmebåndene. Derfor blir det en vislelyd, litt som når vi sier /s/.
Se på språklydhuset, kan du se hvor /h/ bor? I pipa, ja! Hvis det er vinter nå, så kan du prøve å si en lang /h/ ute etterpå. Da vil du se at det ser ut som røyk som kommer ut av munnen din.
Når vi sier /hhhhh/, lager vi pustelyd fra strupen. Men vi bruker ikke stemmen.